Kritikere hevder at det globalt unike gipskarst- og biodiversitetshotspotet blir uopprettelig ødelagt av pågående gipsutvinning. Den ansvarlige tillatelsesmyndigheten, Statens myndighet for gruvedrift, energi og geologi (LBEG) i Hannover, hevder at den handler innenfor sine administrative rettigheter og viser til gjeldende regelverk. Et eksklusivt intervju med LBEGs pressetalsmann Eike Bruns vil bli publisert fredag på vitenskapsportalen pugnalom.io. I intervjuet konfronterer forfatter Marita Vollborn myndigheten med spørsmål angående flere tiår lange gruvetillatelser som strekker seg til 2090, kompensasjonstiltak for et sprengt karstsystem, den såkalte «gipsfreden», og gruvelovens forenlighet med europeisk naturvernlovgivning.
I sine svar understreker LBEG (Niedersachsens delstatsmyndighet for gruvedrift, energi og geologi) at utvinning av råstoffforekomster utvilsomt påvirker naturmiljøet. Miljø-, vann-, jord- og naturvernlover må overholdes i tillatelsesprosessene; den lovlige implementeringen kan overprøves av forvaltningsdomstoler. Myndigheten viser til konsekvensutredninger for miljøet og forhåndskompensasjonstiltak. En gipsforekomst som ikke er lovbeskyttet, er ikke underlagt kompensasjon; inngrep i naturmiljøet og landskapet knyttet til utvinning er imidlertid underlagt kompensasjon. Begrepet "gipsfred" er en politisk betegnelse, ikke en lovbeskyttet status. Den føderale gruveloven er ikke en utdatert lov, men endres jevnlig, senest 13. oktober 2026. Paragraf 48, paragraf 2 i den føderale gruveloven tillater kun restriksjoner i tilfeller av overordnede offentlige interesser, innenfor rammen av en interesseavveining. Når det gjelder sponsing og reklame fra gipsindustrien, forklarte Bruns at disse er rettet mot allmennheten, ikke mot LBEG-ansatte; klare regler for å forhindre korrupsjon gjelder for statsadministrasjonen.
Vollborns spørsmål gjelder blant annet hvordan et tredimensjonalt gipskarstsystem, som har utviklet seg over millioner av år og inkluderer underjordiske huler, synkehull og forsvinnende bekker, kan kompenseres tilstrekkelig gjennom overfladiske vedlikeholdstiltak eller kunstige erstatningshabitater. Hun viser til EU-domstolens «Sweetman»-kjennelse, som slår fast at permanent tap av deler av et beskyttet habitat ikke kan «hvitkalkes» med kompenserende tiltak, samt til en kjennelse fra Lüneburgs høyere forvaltningsdomstol fra august 2026 angående gipsutvinning nær Dassel. Du kan lese hele intervjuet på fredag på pugnalom.io.
