For et perfidt skue som utspiller seg her: Midt i naturreservatet med gipskarstlandskap nær Ührde/Osterode am Harz sprenges bakken bort, og der det tidligere vokste bieorkideer og lilla orkideer, og toppsalamandere og sandøgler boltret seg, skapes det nå dype kløfter av blottlagt fjell.
Utvidelsen av dolomittgruvedriften ved Härkenstein, som ble godkjent i 2015 av Göttingens Niedernaturschutzverwaltung og støttet av BUND Westharz under Dr. Friedhart Knolle og NABU Osterode under daværende styreleder Ursula Glock-Menger, var ikke et pragmatisk kompromiss. Det var en kapitulasjon med full kraft – og en katastrofe for lokalt naturvern. Det fantes ingen «støtte» eller «tiltaksmessige tiltak» her. Her ble det ytterligere tapet av et av de mest verdifulle gipskarst-habitatene i de sørlige Harz-fjellene akseptert.
Og så reiser gruveselskapet Rump & Salzmann, et datterselskap av Knauf-konsernet med en verdi på 15 milliarder euro, et elegant designet skilt og bygger en utsiktsplattform med benk. Derfra kan man beundre den industrielle utnyttelsen, mens teksten antyder at gruvedrift og naturvern går hånd i hånd her.
Det er kynisme i sin reneste form.
Restaurering betyr å føre ødelagte økosystemer tilbake til en nærmest naturlig tilstand så langt det er mulig – å gjenopprette habitater, la arter komme tilbake og sikre økologiske funksjoner. Det som skjer her er det motsatte: Først ofres det tusenårige karstlandskapet med sine huler, synkehull og spesialiserte planter og dyr til gruvedrift. Synet av denne ødeleggelsen skjules deretter med en benk og et blankt skilt, som om selve ødeleggelsen allerede var en del av et ansvarlig konsept. Plattformen inviterer ikke til refleksjon over tapet – den inviterer til konsumsjon av katastrofen som en landskapsopplevelse.
Naturvernbegrepet blir absurd her. Et naturreservat som åpnes for råstoffutvinning og deretter «forbedres» med PR-tiltak er ikke lenger et naturreservat. Det er bare et bakteppe. Et utsprengt steinbrudd med en utsiktsplattform er et monument over prioritering: økonomi fremfor vern, image fremfor innhold.
Alle som hevder at «renaturalisering» er mulig her, håner konseptet naturvern. Denne anklagen må aksepteres av alle de som gjorde den pågående flatehogsten mulig i utgangspunktet: Naturvernmyndigheten i Göttingen, BUND Westharz (Jordvenner Tyskland, avdeling Vest-Harz) og NABU Osterode (Natur- og biologisk mangfoldsbeskyttelsesunionen) – alle institusjoner som angivelig føler seg forpliktet til å bevare naturen.
I stedet blir ødeleggelse estetisert og solgt til betrakteren som ansvarlig handling. Dette er grønnvasking på sitt mest radikale – og et godt eksempel på hvor lett ideen om bevaring kan undergraves hvis den pakkes inn attraktivt nok.
