I Tyskland er ekte villmark sjeldne. Bare 0,6 prosent av Tysklands landareal er beskyttet i nasjonalparker. Og i de fem nasjonalparkene i Nordsjøen og Østersjøen er bare omtrent én prosent av området unntatt fra bruk. Likevel er det nettopp disse uberørte områdene som fungerer som leveområder for sjeldne arter. Men kulturlandskap som Spreewald eller Schwäbische Alb bidrar også til bevaring av arter. Avhengig av landskapet og bevaringsmålet må det etableres ulike tiltak slik at verneområder kan oppnå best mulig effekt, ifølge forfatterne av et diskusjonsnotat publisert i dag av det tyske vitenskapsakademiet Leopoldina. Med tittelen «Verneområder – for mer effektiv bevaring og fremme av biologisk mangfold» anbefaler de pålitelige juridiske rammeverk, klare mål og effektiv forvaltning.
Med Kunming-Montreal-avtalen om global bevaring fra 2022 forpliktet EU og Tyskland seg til å effektivt beskytte minst 30 prosent av land- og havområdene innen 2030. På EU-nivå ble naturgjenopprettingsforordningen vedtatt for dette formålet. Forfatterne av diskusjonsnotatet forklarer hvordan Tyskland ikke når opp til avtalene i implementeringen – både når det gjelder å utpeke nye verneområder og å opprettholde eksisterende. Ifølge ekspertene er det ikke nok å bare utpeke verneområder for effektivt naturvern. Den avgjørende faktoren er snarere hvordan de enkelte verneområdene utformes og forvaltes. Ulike kategorier av verneområder, som nasjonalparker, biosfærereservater eller fauna-flora-habitatområder, forfølger ulike bevaringsstrategier.
Det finnes ingen universell løsning for verneområder: ulike tiltak er nødvendige avhengig av habitat og bevaringsmål. Blant de viktigste strategiene er prosessvern og vern av kulturlandskap. Prosessvern tar sikte på å la naturen være i fred: området tas ut av bruk av jakt, fiske, infrastrukturprosjekter eller energiproduksjon; mennesker forstyrrer ikke naturlige prosesser, og døde trær, for eksempel, forblir i skogen. I motsetning til dette kombinerer kulturlandskapsvern behovet for bevaring med bærekraftig bruk. Forfatterne av diskusjonsnotatet advarer mot å sette disse ulike konseptene opp mot hverandre. I stedet bør beslutninger om hvilke mål som bør forfølges med hvilke tiltak tas basert på den økologiske og sosiale konteksten.
Tallrike dyre- og plantearter som er hjemmehørende i Tyskland, er spesialiserte i enger, beitemarker eller frukthager. Ekstensivt jordbruk er avgjørende for å bevare slike kulturlandskap. Uten menneskelig inngripen ville disse habitatene blitt omdannet til skoger. Prosessvern, derimot, er egnet for skoger og kystområder. Forfatterne påpeker at andelen slike villmarksområder i Tyskland er svært liten og dermed i strid med internasjonale avtaler. For å nå målene foreslår de, som et første skritt, å øke andelen ubrukte skoger i offentlig eie til ti prosent. Og ti prosent av havområdene bør også ekskluderes fra bruk; fiske, jakt eller infrastrukturprosjekter ville være forbudt i slike bruksforbudssoner.
Vernede områder er også sterkt påvirket av tilstøtende områder. For eksempel har insektmidler og gjødsel som brukes på intensivt dyrket mark også en innvirkning på nærliggende verneområder. Forfatterne understreker at vernede områder må bli mer motstandsdyktige mot eksterne faktorer. Buffersoner kan for eksempel støtte motstandsdyktigheten til vernede områder. Videre bør den negative effekten av overskudd av plantevernmidler og gjødsel generelt reduseres gjennom juridiske og politiske løsninger på delstats-, føderalt og europeisk nivå.
Forfatterne tar også til orde for en mer konsekvent anvendelse av naturvernlover. Disse lovene krever forvaltningsplaner og regelmessig overvåking for å bekrefte om vernede områder faktisk bidrar til bevaring av arter. Det er spesielt viktig, i tilfeller av motstridende arealbruk, å identifisere de ulike interessene tidlig, ta dem på alvor og utvikle levedyktige løsninger gjennom en godt moderert, deltakende prosess.
Diskusjonsnotatet «Protected Areas – For More Effective Conservation and Promotion of Biodiversity» ble forfattet av medlemmer av Leopoldina-fokusgruppen «Biodiversity – Land Use – Climate» og er publisert på Leopoldina-nettstedet. Publikasjoner i serien «Leopoldina Discussion» er bidrag fra de nevnte forfatterne. Med disse diskusjonsnotatene tilbyr Akademiet forskere muligheten til å fleksibelt bidra med ideer, stimulere diskurs og formulere anbefalinger uten en formell arbeidsgruppeprosess. Tesene og anbefalingene som presenteres i disse diskusjonsnotatene representerer derfor ikke Akademiets offisielle posisjon.
