KOMMENTAR Rump & Salzmann, et datterselskap av milliardkonsernet Knauf, advarer mot fallende grener på dette skiltet ved Blossenberg. Knapt 15 meter unna står et skilt for naturreservat. Mens uglen på rød bakgrunn ber turgåere om å holde seg på stiene, antyder R&S-skiltet: Skog og fjell er vårt; her har vi lov til å sprenge, grave og hugge opp. Det er derfor forbudt å plukke en sjelden plante – men det er tillatt å demontere et helt landskap.
Den grunnleggende feilen var av politisk art, og den stammer fra 2003. Det året opphørte militær bruk, og en del av gipskarsten i Sør-Harz kunne ha blitt permanent beskyttet som et naturreservat. I stedet ble landet solgt for utvinning av gips og dolomitt. Politikere og administratorer hadde et valg. Men de valgte råmaterialet, i realiteten for megaprofitten til én enkelt familie, i stedet for å åpne dette landskapet, unikt i Europa, for økoturisme. Turisme har to avgjørende økonomiske fordeler. For det første gir det levebrød til hundrevis av mennesker og deres familier. For det andre eksisterer vernede landskap praktisk talt på ubestemt tid – gipsutvinning er begrenset. De nåværende sikrede og godkjente reservatene i Niedersachsen er tilstrekkelige i ytterligere åtte til omtrent 20 år, avhengig av beliggenheten.
Siden 2003 har noe blitt forvaltet som aldri burde ha blitt forvaltet i utgangspunktet. Under jordskifte ble private eiendommer byttet mot fremtidige gruveområder slik at Knauf kunne erverve sammenhengende tomter. Offisielt kalles dette jordjustering. Det kan også kalles «forarbeid for steinbruddet».
Et selskap som vil ha stein og råvarer gjør det samme som selskaper: alt for å vinne over de ansvarlige. Men situasjonen blir spesielt katastrofal på grunn av de som burde ha stått i veien. I mars 2014 signerte Dr. Friedhart Knolle, som representerte BUND Westharz, og Ursula Glock-Menger, som representerte NABU Osterode, en avtale om «ytterligere kompensasjon av hensyn til artsvern». En måned senere godkjente Statens kontor for arbeidsmiljø og -sikkerhet i Braunschweig dolomittbruddet – for de neste 76 årene.
Det er tre generasjoner innen 2090. Foreningene godkjente ikke gruvedriften; det var myndighetene som gjorde det. Men de sertifiserte det med noe ingen myndighet kan utstede: et stempel for miljøkompatibilitet. Hvis BUND og NABU godkjenner det, anses konflikten som løst, selv i offentlighetens søkelys.
For å kvele kritiske stemmer ble det brukt eufemismer: snakk om kompensasjon, erstatning og renaturalisering. Noen få hekker plantes, villblomsterstriper anlegges og frukttrær plantes. Men ingenting av dette er karst. Synkehull, doliner, huler og forsvinnende bekker dannes over geologiske tidsskalaer, ikke gjennom en forvaltningsplan. Du kan lage et parsellert habitat, men ikke et karstlandskap. Alle som hevder noe annet, forkaster arealbruksregnskap som naturvern.
Selv Niedersachsens delstatsmyndighet for vannforvaltning, kystvern og naturvern (NLWKN), som faktisk er forpliktet til naturvern, lover ikke mer enn et «langsiktig mål»: Steinbruddene skal på et tidspunkt «reintegreres» i landskapet og naturmiljøet. Dette er vage ord, og de benekter virkeligheten. Det tok titusenvis av år for gipskarstlandskapet med sine svært følsomme organismesamfunn å utvikle seg. Sprengdekket landskap forblir gjengrodde avfallshauger.
Hvorvidt alle avgjørelser formelt sett var riktige er ganske irrelevant. For det som virker juridisk riktig er ikke nødvendigvis riktig. En tillatelse kan overvinne alle juridiske hindringer og fortsatt være en historisk katastrofe. Det er nettopp det som skjedde her.
Til slutt ser ligningen slik ut: Selskapet får råmaterialet. Regionen får villblomsterstriper. NABU (Den tyske natur- og biologiske mangfoldsbeskyttelsesunionen) får sauebeite og frukttrær. Fremtidige generasjoner får et hull der det en gang sto et fjell. Og hundrevis av arter får – ingenting. De dør rett og slett.
