Hver sommer blusser det samme vepsehysteriet opp i Tyskland og Sentral-Europa: Media er fulle av advarsler om aggressive veps som forstyrrer piknik og hagefester, og publikum reagerer med panikk og overdrevne forsvarstiltak. Men hvor farlige er egentlig veps, og kunne vi egentlig klart oss uten denne insektarten?
Pugnalom undersøker den faktiske og opplevde faren, basert på vitenskapelige studier fra Europa, gir innsikt i livsstilen til stedegne vepsearter, de medisinske aspektene ved vepsestikk og vepsenes rolle i det naturlige miljøet.
I Tyskland finnes det mellom 630 og 700 vepsearter; av disse er anslagsvis 17 sosiale vepser. De mest kjente sosiale artene er vanlig veps ( Vespula vulgaris ) og tysk veps ( Vespula germanica ), som ofte anses som en plage på grunn av sin interesse for menneskemat som søte drikker eller kjøtt. Andre arter inkluderer europeisk stikkveps ( Vespa crabro ), den største stedegne vepsearten, samt europeisk papirveps ( Polistes dominula ), medianveps ( Dolichovespula media ), saksisk veps ( Dolichovespula saxonica ), rødveps ( Vespula rufa ), skogveps ( Dolichovespula sylvestris ) og norsk veps ( Dolichovespula norwegica ). I tillegg finnes det en rekke enslige vepsearter, som potteveps ( Eumeninae ) og edderkoppjegerveps ( Pompilidae ), som ikke danner kolonier. Anslagsvis 15 prosent av alle vepsearter som er hjemmehørende i Tyskland har den gule og svarte varselfargen som er typisk for bestanden – det vil si rundt 95 arter.
Livssyklusen til sosiale vepser er preget av en årlig syklus: Om våren etablerer dronningene nye reir laget av tygget tre og spytt. Disse reirene er ofte plassert på mørke, skjermede steder som loft, rullegardinkasser eller underjordiske hulrom ( Vespula -arter). Papirveps, som vanlig papirveps, bygger mindre, åpne vokskaker på solrike steder. Vepser mater larvene sine med insekter eller edderkopper, mens voksne veps – i hovedsak som «drivstoff» – primært spiser nektar eller sukkerholdige stoffer, sammen med plantesaft og tygde insektrester. Bare vanlig veps (fra «generell» eller «vanlig», ikke «ekkel» eller «ondsinnet») og tysk veps viser sterk interesse for menneskemat, noe som bringer dem i konflikt med mennesker. Andre arter, som stikkveps eller papirveps, unngår menneskemat til sammenligning.
Reell kontra faktisk fare
Den offentlige oppfatningen av veps som aggressive skadedyr står i skarp kontrast til den faktiske faren. Studier viser at veps bare stikker når de føler seg truet eller reirene deres er truet. Å flakse febrilsk rundt eller til og med ødelegge reir øker sannsynligheten for et stikk. Og selv et stikk, selv om det er smertefullt, er ufarlig for folk flest.
Medisinsk sett varierer konsekvensene av et vepsestikk betydelig når det gjelder smerte og allergiske reaksjoner. Et vepsestikk forårsaker vanligvis lokal smerte, rødhet og hevelse, som avtar etter noen dager. Disse symptomene er ubehagelige, men ufarlige for ikke-allergiske personer. En allergisk reaksjon er derimot noe helt annet. Omtrent mellom én og tre prosent av tyskere er faktisk allergiske mot et insektstikk, inkludert vepsestikk. Dette tilsvarer omtrent én til tre millioner mennesker. I løpet av årene dør mellom 10 og 30 personer av anafylaktiske reaksjoner som følge av insektstikk. Risikoen for å dø av et insektstikk er derfor ekstremt lav: selv med 30 dødsfall per år er risikoen rundt 1 av 2,8 millioner. I tillegg er anafylaktisk sjokk dødsårsaken – en overreaksjon fra immunsystemet som bare setter allergikere i fare. For ikke-allergiske personer er sannsynligheten for å dø av et insektstikk nesten null. Den utbredte frykten for veps skyldes derfor ofte forveksling av normal smerte med en potensielt livstruende allergi. Forresten er stikk fra stikkveps spesielt sjelden dødelige; ifølge det føderale statistikkontoret er det ikke registrert et eneste dødsfall fra stikk fra stikkveps de siste 50 årene.
Nedgang i insektmangfold og vepsebestander
Den dramatiske nedgangen i insektmangfoldet i Europa er vitenskapelig godt dokumentert. En langtidsstudie fra 2017 utført av Krefeld Entomological Society viste at biomassen av flygende insekter i tyske naturreservater har sunket med omtrent 30 prosent de siste 75 årene. Vepser er også påvirket av denne nedgangen, selv om spesifikke tall om vepsebestander er knappe. En studie fra 2020 fra Storbritannia rapporterte en nedgang i observasjoner av sosiale vepsearter på omtrent 50 prosent de siste to tiårene, noe som tilskrives tap av habitat, bruk av plantevernmidler og klimaendringer. I Tyskland tyder observasjoner på at spesielt vanlig veps og tysk veps har blitt betydelig sjeldnere i noen regioner, mens invasive arter øker. Denne nedgangen er bekymringsfull fordi veps spiller en sentral rolle i økosystemet.
Økologisk verdi av veps
Vepser er viktige aktører i økosystemer. En metaanalyse som evaluerer over 500 vitenskapelige artikler understreker deres betydning som naturlige skadedyrbekjempere, pollinatorer og en del av næringskjeden.
Veps jakter på insekter og larvestadier, først og fremst for å gi ungene protein. En enkelt vepsekoloni kan fange opptil 2.000 insekter per dag. Byttedyrspekteret deres inkluderer også arter som kan skade avlinger, som bladlus, visse løvhopper og insekter, loppebiller, kålfluer, flekkvingeveps og fruktfluer. I tillegg bidrar mange arter – inkludert vanlig veps og tysk veps – til plantepollinering gjennom søket etter nektar. Veps er også en viktig matkilde for fugler og andre insektetere.
Deres bidrag til nedbrytningen av organisk materiale støtter den økologiske balansen. Vanlige og tyske veps bruker også organisk avfall som nedfallsfrukt, kadaver og annet materiale for å fø koloniene sine. De samler for eksempel overmoden frukt eller kjøttrester, som de tygger og gir larvene sine. En enkelt vepsekoloni kan bryte ned opptil én kilo organisk avfall per sesong, noe som reduserer opphopningen av dødt materiale. Dette akselererer nedbrytningen og gir næringsstoffer som nitrogen og fosfor til jordmikroorganismer og planter. I landbrukssystemer fører dette til forbedret jordkvalitet, noe som støtter veksten av avlinger og kan redusere avhengigheten av kunstgjødsel. Til syvende og sist stabiliserer vepsene det økologiske nettverket gjennom samspillet med andre organismer. Uten veps ville balansen mellom planter, planteetere og rovdyr bli betydelig forstyrret, og tilgjengeligheten av næringsstoffer for planter og mikroorganismer ville bli svekket.
Bakgrunn: Sammenligning av bie- og vepsegift
Toksisiteten til insektgift avhenger av sammensetningen, effekten på menneskekroppen og mengden som injiseres per stikk. Her ser vi på vanlig veps ( Vespula vulgaris ) og tysk veps ( Vespula germanica ) som representative vepsearter, og honningbien ( Apis mellifera ) til sammenligning.
Biegift består av en kompleks blanding av proteiner, peptider og andre molekyler. Den inneholder hovedsakelig følgende stoffer:
- Melittin (omtrent 50 prosent av tørrvekten): Et peptid som skader cellemembraner, forårsaker hemolyse og utløser sterke smerter.
- Fosfolipase A2 (12 til XNUMX prosent): Et enzym som bryter ned cellemembraner og fremmer betennelse. Det er også et viktig allergen.
- Hyaluronidase (én til to prosent): Forenkler spredningen av giftstoffet i vevet ved å bryte ned bindevev.
- Apamin (to til tre prosent): En nevrotoksin som kan påvirke sentralnervesystemet.
- Mastcelledegranulerende peptid (MCDP) (omtrent to prosent): Fremmer frigjøring av histamin, noe som fører til betennelse og allergiske reaksjoner.
Andre komponenter inkluderer aminosyrer, histamin, dopamin og noradrenalin i små mengder. Den gjennomsnittlige dødelige dosen (LD50) av biegift er omtrent 2,8 til 50 milligram per kilogram kroppsvekt (intravenøst, mus), noe som gjør den relativt giftig. Et biestikk injiserer omtrent 140 til XNUMX mikrogram gift (avhengig av studien).
Vepsegift er også en blanding av peptider, enzymer og biogene aminer, men har forskjellig sammensetning:
- Vespakiner (f.eks. Vespakin-M): Peptider som forårsaker smerte og betennelse, lik melittin hos bier.
- Fosfolipase A1 (omtrent seks til åtte prosent): I motsetning til bienes fosfolipase A2, men også et enzym som skader cellemembraner og utløser allergiske reaksjoner.
- Hyaluronidase (omtrent én til to prosent): i likhet med bier, fremmer spredningen av giften i vevet.
- Antigen 5: Et viktig allergen som er ansvarlig for anafylaktiske reaksjoner.
- Biogene aminer (f.eks. histamin, serotonin, dopamin): Øker smerte og betennelse.
- Vepsegiftpeptid (Mastoparan): et peptid som aktiverer mastceller og frigjør histamin.
LD50-verdien for vepsegift er omtrent 90 til 20 milligram per kilogram kroppsvekt (intravenøst, mus), noe som er betydelig mindre giftig enn biegift. En veps injiserer omtrent XNUMX til XNUMX mikrogram gift, betydelig mindre enn en bie.
Kilder/for videre lesning
Økosystemtjenester levert av aculeate veps - PubMed
Hvorfor vi elsker bier og hater veps – Sumner – 2018 – Økologisk entomologi – Wiley Online Library
Nedgang i leddyr i gressletter og skoger er knyttet til faktorer på landskapsnivå | Natur
IUCNs rødliste over truede arter
