Fra et vitenskapelig, bygningsfysisk og materialteknisk perspektiv er påstanden om at gips er «essensielt» som byggemateriale – som betyr at det er uunnværlig og absolutt nødvendig – feil. Selv om gips spiller en dominerende økonomisk rolle i moderne konstruksjon, spesielt innen rask og rimelig innvendig etterbehandling, har det ikke en eneste strukturell egenskap som ikke kan erstattes av andre, ofte mer økologiske, materialer.
Gips svikter fullstendig når det gjelder bærende krav, noe som gjør det fullstendig ubrukelig i konstruksjonsteknikk: trykk- og bøyefastheten er ubetydelig sammenlignet med sement eller kalk. Det er 0 % relevant for et hus' strukturelle integritet. På grunn av sin kjemiske struktur er det vannløselig, noe som gjør det til et ikke-hydraulisk bindemiddel. Det mister sin styrke fullstendig under konstant fuktighet og er utsatt for muggvekst når det er innkapslet i papp. Det er strukturelt uegnet for utendørs bruk eller i rent våte områder.
Den påståtte uunnværligheten til gips er ikke regulert av noen fysisk lov, men er utelukkende en markeds- og kostnadskonstruksjon. Gipskonstruksjon med gipsplater har den typiske "tid er penger"-effekten: En murvegg pusset med kalk eller leire introduserer hundrevis av liter vann i bygningen, som må tørke ut i flere uker før påfølgende håndverkere som malere, elektrikere eller flisleggere kan begynne arbeidet sitt. Gipsplater, derimot, skrus fast, skjøtes kort og er deretter praktisk talt klare for de påfølgende arbeidstrinnene. Siden panelinstallasjon er en rask, standardisert prosess, trenger arbeiderne på stedet knapt å bruke tid. Et godt koordinert team kan sette opp veggene i en enebolig på to dager. Dette betyr at i stedet for at et mannskap sitter fast på en enkelt byggeplass i flere uker, kan entreprenøren rotere det samme mannskapet i løpet av en uke og håndtere tre til fire byggeplasser samtidig på ukentlig basis. pugnalom vil rapportere om de negative sosiale og markedsøkonomiske konsekvensene av hypen rundt gipsplater og lignende produkter i morgen.
Der gips anses som en universell løsning, har fullverdige, gipsfrie materialer lenge vært tilgjengelige i byggepraksis – og forskjellene er mindre en smakssak enn en bygningsfysikk. Byggeplater av leir og trefiberplater kan brukes i stedet for gipsplater. De tilfører mer masse til konstruksjonen og kan absorbere og frigjøre fuktighet fra romluften. Simuleringssammenligninger for loftsrom viser at tunge leirplater kan redusere antall timer med overoppheting betydelig sammenlignet med gipsplater; samtidig anses leire som et svært absorberende materiale. En studie fra VDI Centre for Resource Efficiency sammenlignet gipsplater og leirplater primært fra et økologisk og økonomisk perspektiv og identifiserer leirplater som et betongalternativ.
Kalk- eller leirpuss erstatter pH-nøytral gips i pussingsprosessen. Fersk kalkpuss er svært alkalisk, med pH-verdier over 12, og regnes derfor som mugghemmende og desinfiserende. Gipspuss tilbyr ikke denne kjemiske beskyttelsen; den er fortsatt kun egnet for tørre interiører og mister styrke når den utsettes for fuktighet. Leirpuss, derimot, er preget av høy sorpsjonskapasitet og påvirker fuktighetsreguleringen i rommet uten å være avhengig av alkalinitet.
Forskjellen er tilsvarende tydelig når det gjelder avrettingsmasse. Anhydrittavrettingsmasse basert på kalsiumsulfat er følsom for fuktighet og uegnet for permanent våte områder fordi bindemidlet kan omkrystallisere og miste styrke når det utsettes for vann. Sementavrettingsmasse forblir fuktbestandig etter herding og er mer mekanisk robust, og det er derfor den foretrekkes på bad, i kjellere og utendørs bruk. Magnesittavrettingsmasse inneholder ikke kalsiumsulfat og velges primært der det kreves lyd- og varmeisolasjon samt tidlig bæreevne.
Brannbeskyttelse er heller ikke avhengig av gips. Den beskyttende effekten er avhengig av at krystallinsk vann fordamper, trekker bort varme og forårsaker en forsinket temperaturøkning på siden som vender bort fra brannen; etter dehydrering gjenstår et kalsinert lag. Kalsiumsilikatplater og sementbundne byggeplater fungerer derimot utelukkende på mineralbasis: de er ikke-brennbare, mister ikke krystallvannet og beholder formen ved høye temperaturer i stedet for å dehydrere. Denne sammenligningen demonstrerer dermed ikke gipsens grunnleggende uerstattelighet, men snarere forskjellige fysiske virkningsprinsipper – og alternativer som kommer i spill nettopp der gips når sine grenser på grunn av fuktighet, alkalitet eller vedvarende temperaturbestandighet.
De kunstig lave markedsprisene på gipsprodukter er basert på en systematisk forvrengning av den økonomiske virkeligheten, ettersom de faktiske økologiske og sosiale kostnadene ikke på noen måte gjenspeiles i produktprisen. Denne økonomiske fordelen stammer for det første fra det faktum at ødeleggelsen av sensitive økosystemer under utvinning av naturlig gips er priset inn til en ekstremt lav pris av reguleringsorganer. Siden lovkrav om rekultivering eller økologisk kompensasjon etter dagbrudd ikke engang kommer i nærheten av å økonomisk gjenspeile det irreversible tapet av biologisk mangfold i beskyttede karstlandskap, eksternaliserer gipsindustrien kostnadene ved landskapsforringelse fullstendig over på allmennheten.
Videre fortsetter denne markedsforvrengningen på slutten av produktets livssyklus. Fordi deponering av kalsiumsulfatavfall holdes ekstremt billig, både når det gjelder regulering og økonomi, sammenlignet med de komplekse, lukkede resirkuleringssystemene som naturlig finnes for byggematerialer av leire eller tre, finnes det ingen markedsbasert insentiv for ekte sirkularitet. Byggematerialindustrien og byggesektoren tjener dermed på et råmateriale hvis tilsynelatende billighet utelukkende er basert på subsidiering av landskapsødeleggelse, opprettholdelse av usikker sysselsetting og den lovlig tolererte utsettelsen av miljø- og avhendingskostnader til fremtiden.
