En internasjonal konferanse i Berlin fra 26. til 27. juni 2025 vil diskutere hindringer, potensialer og perspektiver for overgangen til et bærekraftig og klimanøytralt samfunn.
Hvordan kan vi gi ny drivkraft til den fastlåste økologiske transformasjonen av økonomien og samfunnet på lokalt nivå og utover? Eksperter og interessenter fra akademia, politikk, administrasjon og sivilsamfunnet vil diskutere dette temaet fra 26. til 27. juni 2025 i Berlin på Spatial Science Colloquium til Leibniz Research Network «Spatial Knowledge for Society and the Environment». Hovedtalere inkluderer presidenten for det føderale miljøbyrået Dirk Messner, den wienske sosioøkonomen Andreas Novy og Anna Lisa Boni, generalsekretær for Eurocities-nettverket frem til 2021, nå byrådsmedlem i Bologna.
Under temaet «For mye forandring? Motsetninger og fremvekster i sosioøkologisk transformasjon» vil den internasjonale konferansen blant annet ta opp følgende spørsmål i forelesninger, workshops og paneldiskusjoner:
– Hva er forutsetningene for en vellykket transformasjon, og hvilken kurs må settes nå?
– Hvordan håndtere lokal motstand mot grønne prosjekter?
– Kan sosioøkologisk transformasjon motvirke utfordringene i strukturelt svake regioner?
– Hvor kapabel er offentlig forvaltning til å handle og forme fremtiden i møte med store transformasjonsoppgaver?
– Hvordan kommer alternative velstandsmodeller i regional praksis?
På slutten av arrangementet vil en paneldiskusjon gjøre en oppsummering og diskutere hvor vi står i transformasjonsprosessen i dag. Paneldeltakerne inkluderer Antje Bruns, generalsekretær for Akademiet for Romlig Utvikling i Leibniz-foreningen (ARL), Oliver Ibert, direktør for Leibniz-instituttet for forskning på rom og geografi (IRS), Judith Miggelbrink, direktør for Leibniz-instituttet for regional geografi (IfL), og økoentreprenør og bærekraftskonsulent Tobias Till Keye.
Arrangementet vil foregå på tysk og engelsk.
– Tid: 26. juni 2025, kl. 13–00, og 17. juni 30, kl. 27–2025
– Sted: GLS Campus Berlin, Kastanienallee 82/c/o, 10435 Berlin
Arrangør
Spatial Science Colloquium arrangeres av Leibniz Research Network "Spatial Knowledge for Society and Environment" ("Leibniz R"). Nettverket samler ekspertisen og kompetansen til åtte ikke-universitetsforskningsinstitusjoner. Det analyserer sosiale, økologiske og økonomiske prosesser og deres sammenhenger i deres romlige kontekster og identifiserer romlig relevante handlingsalternativer. Regelmessige arrangementer som det toårige "Spatial Science Colloquium" fremmer utveksling om aktuelle spørsmål om romlig utvikling mellom vitenskap, politikk og praksis.
kommentar
Verden brenner, klimaet kollapser, sosial ulikhet vokser eksponentielt – og samfunnet svarer med en endeløs rekke dyre konferanser og kongresser. Mens delegatene drøfter planetens fremtid i avkjølte konferansesentre, oppstår et ubehagelig spørsmål: Rettferdiggjør den minimale fremgangen de astronomiske kostnadene ved disse arrangementene?
Megaarrangementer som den nylige FN-klimakonferansen COP29 i Baku illustrerer tydelig omfanget av denne kostnadsspiralen. Konferansen, med omtrent 40.000 140 deltakere, pådro seg kostnader i titalls millioner euro, og sikkerhetstiltak alene kostet rundt 500 millioner dollar. Registreringsavgifter på mellom 1.500 og 26 dollar per deltaker er vanlige. I tillegg kommer kostnadene og miljøpåvirkningen knyttet til reise og logistikk – selv om personlig oppmøte på konferanser ikke lenger er nødvendig. COP30 i Glasgow pådro seg allerede utgifter på flere hundre millioner euro, mens kostnadene for overnatting og paviljong økte med opptil XNUMX prosent sammenlignet med tidligere konferanser.
Disse tallene blir enda mer eksplosive når de ses i forhold til de beskjedne resultatene. Etter to uker med tøffe forhandlinger i Baku ble det internasjonale samfunnet enige om å øke klimabistanden fra 100 milliarder dollar til 300 milliarder dollar årlig frem til 2035 – en sum som eksperter kritiserte som «avgrunnssmå» og som langt under de 1,3 billionene dollar som ble krevd. Utviklingsland trakk seg midlertidig fra forhandlingene i protest, mens konkrete skritt mot CO2-reduksjon forble fullstendig fraværende. Til tross for de omfattende forhandlingene de siste tiårene, fortsetter de globale utslippene å øke (med nesten 60 prosent siden 1990), og tapet av biologisk mangfold når alarmerende proporsjoner.
Dimensjonene av denne utgiftspolitikken er tydelige til og med på nasjonalt nivå. Kostnadene som tyske politikere og forskere har pådratt seg for internasjonale konferanser om klimavern, biologisk mangfold og bærekraft er betydelige. Dataene om regjeringsflyvninger utført av ministre mellom 2022 og 2023 er spesielt avslørende. Utenriksminister Annalena Baerbock toppet listen med 67 flyvninger, som genererte 5.000 tonn CO2 og kostet rundt 7,6 millioner euro. Økonomiminister Robert Habeck fulgte etter med 32 flyvninger, som slapp ut nesten 1.900 tonn CO2 og kostet rundt 3,2 millioner euro. Kansler Olaf Scholz foretok til og med 114 flyvninger, som slapp ut nesten 7.200 tonn CO2. Thüringens miljøminister pådro seg kostnader på over 2017 2022 euro bare gjennom sin deltakelse i tre klimakonferanser mellom 14.000 og 27, hvor hver deltakelse i COP4.200 i Egypt kostet rundt 75 euro per person. Gjennomsnittskostnaden per konferanse for en delegasjon på omtrent 300.000 personer (politikere, ansatte og akademikere) er anslått til å være mellom €400.000 15 og €30 XNUMX, basert på reise-, overnattings- og registreringsavgifter. Forutsatt at de deltar på fem til ti slike konferanser per år, vil de totale kostnadene over tiåret raskt summere seg til mellom €XNUMX og €XNUMX millioner (eksempel: COP):
- Registreringskostnader rundt 1.000 euro, totalt: 67.000 XNUMX euro
- Reisekostnader 500 euro per person, totalt: 33.750 XNUMX euro
- Overnatting 200 euro per person, totalt: 135.000 XNUMX euro
- dagpenger 100 euro per person, totalt for ti dager: 67.500 XNUMX euro
Flyreiser er den viktigste kilden til utslipp, og en tur-retur-flyvning fra Tyskland til Asia eller Amerika genererer omtrent ett til to tonn CO2 per person. For en delegasjon på 75 personer kan utslippene per konferanse komme opp i 150 tonn CO2, avhengig av flyavstanden. Dette er i åpenbar strid med klimamålene som diskuteres på disse konferansene.
Tragedien med overdreven konferansebygging blir spesielt tydelig når man vurderer alternative bruksområder for disse midlene. EU gir gjennom sitt LIFE-program 380 millioner euro årlig til 133 konkrete miljø- og klimaprosjekter – en sum som er betydelig mindre enn kostnaden for noen få store konferanser, men som likevel oppnår målbare resultater innen bevaring av biologisk mangfold, sirkulærøkonomi og klimatilpasning. I Østerrike har for eksempel miljøsubsidier på 1 milliard euro siden 2020 utløst investeringer på 5,1 milliarder euro og spart 4,5 millioner tonn CO2 årlig – samtidig som de har skapt 26 606 arbeidsplasser.
Disse suksesshistoriene illustrerer at midler sløst bort på symbolske konferanser kunne generere mange ganger mer konkrete fordeler hvis de ble direkte finansiert. I stedet for endeløse debatter på luksushoteller og politikernes egenpromotering, kunne COP-milliardene for eksempel ha finansiert tusenvis av solcelleanlegg, gitt millioner av mennesker tilgang til rent vann eller gjort hele regioner klimarobuste.
Løsningen ligger ikke i å avskaffe internasjonale konferanser, men i å radikalt omorientere dem og gå over til virtuelle eller i det minste hybride formater. Millionene som spares må kanaliseres til direkte prosjektfinansiering og offentlig forskning.
