Landmasser absorberer gigantiske mengder karbondioksid som slippes ut av mennesker. På denne måten kan menneskeskapte klimaendringer stoppes – i hvert fall skulle man tro. Men det som i utgangspunktet høres ut som naturlig CO2-lagring og dermed gode nyheter, viser seg å være en tidsbombe som truer menneskeheten: Etter hvert som de berørte landmassene varmes opp, tiner permafrosten, og frigjør langt farligere klimagasser enn CO2, som metan . Dessuten kan hele økosystemer kollapse fordi bakken under innsjøer i innlandet også blir stadig varmere.
Klimaendringer har mange effekter – den mest kjente av dem er global oppvarming. 89 prosent av overskuddsvarmen lagres i havene, resten i is og isbreer, atmosfæren og landmassene. Et internasjonalt forskerteam ledet av Helmholtz Centre for Environmental Research (UFZ) har nå undersøkt mengden varme som er lagret på land (inkludert innlandsvann) og kartlagt fordelingen av varmen. Beregningene, publisert i tidsskriftet Earth System Dynamics, viser at det i 2020 ble lagret mer enn 20 ganger mer varme der enn i 1960, med den største økningen under jorden.
Økningen i menneskeskapte klimagasser i atmosfæren hindrer varme i å bli sluppet ut i rommet. Som et resultat absorberer jorden stadig mer solstråling enn den kan sende ut gjennom termisk stråling. Tidligere studier har vist at denne ekstra energien er lagret: primært i havene (89 prosent), men også i landmassene på kontinentene (5–6 prosent), i is og isbreer (4 prosent) og i atmosfæren (1–2 prosent).
Et forskerteam ledet av UFZ (Helmholtz-senteret for polar- og marinforskning), og inkludert forskere fra Alfred-Wegener-instituttet, Helmholtz-senteret for polar- og marinforskning (AWI), Vrije Universiteit Brussel og andre forskningssentre, klarte å kvantifisere mer presist hvor mye varme som ble lagret i kontinentale landmasser mellom 1960 og 2020. Resultatet: Totalt 23,8 x 1021²¹ joule varme ble absorbert der mellom 1960 og 2020. Til sammenligning tilsvarer dette omtrent 1.800 ganger Tysklands strømforbruk i samme periode. Omtrent 90 prosent av varmen lagres opptil 300 meters dyp i jorden; 9 prosent av energien er ansvarlig for tining av permafrostjord i Arktis, og 0,7 prosent lagres i innlandsfarvann som innsjøer og reservoarer. «Selv om innlandsvann og permafrostjord lagrer mindre varme enn jordene selv, må de overvåkes kontinuerlig fordi den ekstra energien forårsaker betydelige endringer i økosystemene», sier UFZ-forsker Francisco José Cuesta-Valero, hovedforfatter av studien.
Det er viktig å kvantifisere termisk energi fordi økningen i den er ledsaget av prosesser som kan endre økosystemer og dermed ha konsekvenser for samfunnet. Dette gjelder for eksempel den permanent frosne bakken i Arktis. «I permafrostjord utgjør varmemengden kanskje bare ni prosent av den kontinentale varmelagringen, men økningen de siste årene har økt utslippet av klimagasser som karbondioksid og metan på grunn av tining av permafrosten», sier Francisco José Cuesta-Valero. Hvis den termiske energien som er lagret i jorden øker, varmes jordoverflaten opp og dermed setter for eksempel stabiliteten i jordens karbonbasseng i fare. På jordbruksland kan dette sette avlingene i fare og dermed befolkningens matsikkerhet. I innlandsfarvann kan den endrede termiske tilstanden påvirke økosystemenes dynamikk: vannkvaliteten forringes, karbonsyklusen forstyrres, og algeoppblomstring blir hyppigere, noe som igjen endrer oksygenkonsentrasjonen og primærproduktiviteten og dermed kan påvirke fiskeriene.
Originalpublikasjon:
Francisco José Cuesta-Valero, Hugo Beltrami, Almudena García-García, Gerhard Krinner,
Moritz Langer, Andrew H. MacDougall, Jan Nitzbon, Jian Peng, Karina von Schuckmann, Sonia I. Seneviratne, Wim Thiery, Inne Vanderkelen og Tonghua Wu. Kontinental varmelagring: Bidrag fra bakken, innlandsvann og tining av permafrost. Jordsystemdynamikk. https://doi.org/10.5194/esd-14-609-2023
Tilbakesporing: Arktis: Jo mer kalsium i jorden, desto mindre CO2 slippes ut - Pugnalom