Navnet mitt er irrelevant, men observasjonen min er det.
Jeg bor i en liten by omgitt av jorder og skoger, i et hus med hage. Å oppleve årstidenes skiften, trekkfuglenes komme og gå, «tsitsibi-tsitsibi»-lyden fra de stillesittende kjøttmeisene som en hilsen til det siste snøfallet, og svarttrostene som blir med når dagene blir lengre igjen – alt dette ser ut til å ha kommet til en slutt.
Ikke bare blir årstidene uklare, snøsesongen uteblir, og plutselige værforandringer setter sin toll på sirkulasjonssystemet, men det er stille tidlig om morgenen, så stille at det er vondt. Ingen kjøttmeis, ingen svarttrost. De viktigste sangerne tidlig på våren er forsvunnet, og den melankolske sangen til den (eneste) rødstrupen kan ikke gi noen trøst.
Tidlig på 2000-tallet var ting annerledes. Bokfink, grønnfink og bjørkefink samlet seg ved fôringsstasjonene; blåmeis ble jaget bort av spurver, og spurver av svarttroster. Selv klakker hentet av og til et solsikkefrø, og gulspurver flakset også rundt fuglemateren.
De dagene er for lengst forbi. Med årene forsvant først klakk og gulspurv, deretter bjørkefjøsen og grønnfinken. Etter hvert sluttet jeg å se en eneste bokfink. Jeg leste mye om krympende habitater og mangelen på insekter og frø fra ville planter, og jeg ville gjøre noe. Så jeg bestemte meg for å fôre året rundt. Jeg utvidet tilbudet til å inkludere melmark og frø fra ville fugler og var glad for hver fjærkledde gjest. Først måtte jeg fôre minst to ganger om dagen, så var én nok. I dag ville maten stå i flere dager hvis jeg ikke kastet den regelmessig. Nå er skogduer, en skjære, en rødstrupe og et kråkepar de eneste besøkende til foringsautomaten.
Hva skjedde?
Jada, Usutu-viruset dreper et enormt antall svarttroster. Men hva med de andre fugleartene? Og: Er en patogen rett og slett i ferd med å fullføre det vi har startet? Er vi nå vitne til et utbrudd av de kaskadeproblemene som er forårsaket av vår livsstil og økonomiske praksis? I flere tiår har vi snakket om tap av habitat, forurensning av jord og vassdrag med plantevernmidler og gjødsel, monokulturer og utarming av landskap, avfall som danner landsstore områder i havene og blir begravd i fjell, permanent forsegling av overflater, grushager og overdrevent store økologiske fotavtrykk – men hva har egentlig endret seg? I hovedsak ingenting.
Så er alt vi kan gjøre nå å se «Den store døden»?
Tallene for Tyskland alene taler for seg selv:
En tredjedel av alle dyre- og plantearter er truet, og omtrent tre prosent regnes som utryddet.
Typiske fuglearter i jordbrukslandskapet har gått tilbake med 36 prosent siden 1998.
60 prosent av naturtypene i Tyskland er i en utilstrekkelig eller dårlig bevaringstilstand.
42 prosent av insektartene i Tyskland regnes som truet eller utryddet.
Gjennomsnittet for plantevernmiddelbruk over 20 år er 95 000 tonn per år. Til tross for de velkjente og vitenskapelig beviste negative effektene av glyfosat, er dette plantevernmiddelet, med 4.100 tonn årlig bruk, blant de mest brukte produktene.
Omtrent 4,1 millioner tonn gjødsel brukes årlig (nitrogengjødsel: 1 million tonn, fosforgjødsel: 116 000 tonn, kaliumgjødsel: 239 000 tonn, kalkgjødsel: 2,7 millioner tonn).
Forhøyede nitratnivåer ble påvist i grunnvannet ved 35 prosent av målepunktene.
45 prosent av bosetnings- og transportområdene er forseglet (asfalt, betong, bygninger). For tiden forsegles mellom 52 og 56 hektar land hver dag i Tyskland (tilsvarende 73 fotballbaner).
Tyskland er den største avfallsprodusenten i EU, og genererer 4,6 tonn totalt avfall per innbygger per år. Spesielt plastavfall eksporteres (til Malaysia, Nederland, Polen, Tyrkia og ulovlig).
